ODP

ODP - Ozonnedbrytende potensial 

De fleste stoffene brytes ned i troposfæren, men det finnes stoffer som ikke brytes ned. KFK, HKFK og  haloner  er blant disse stoffene. Dette er molekyler med ett eller flere karbonatomer (C) der hydrogenatomene helt eller delvis er erstattet med klor (Cl) og brom (Br). Tabellen under viser en oversikt over de vanligste stoffene.

Evnen til å bryte ned ozonlaget måles i ODP-verdier (Ozone Depletion Potential), det ozonnedbrytende potensial. Gassenes ODP angis i forhold ODP for KFK11 som er satt til 1. Haloner har for eksempel en mer ødeleggende virkning på ozonlaget enn KFK11, og har derfor høyere ODP (vist i tabellen).

KFK har i en årrekke blitt benyttet til en rekke formål som drivgass i spraybokser, til ekspandering av skumplast, til rensing av tøy og elektroniske komponenter og ikke minst som kjølemiddel i kulde- og varmepumpe anlegg. Halonene er blitt brukt til brannslokning.

Klormengdene som slippes ut via KFK gassene er langt mindre (ca. 1000 ganger mindre) enn den mengden som slippes ut fra havet og fra vulkaner. Forskjellen er at klor fra havet vanligvis kommer ned igjen med nedbøren, og klormengden fra vulkaner er avhengig av vulkanens utbruddstyrke.

Når KFK og haloner slippes ut i atmosfæren, stiger de langsomt og kan bruke opptil 7 år på å nå stratosfæren. Fordi det tar så lang tid før KFK og haloner når stratosfæren, vil ikke redusert forbruk ha en øyeblikkelig virkning på konsentrasjonene i stratosfæren. Flere av de ozonnedbrytende gassene brytes ikke selv ned og kan være aktive i opptil 120 år.

Konsentrasjonen av HKFK i atmosfæren er fremdeles økende. Den totale mengden av klor i atmosfæren fra alle ozonreduserende stoffer nådde imidlertid en topp i 1994 og er nå langsomt synkende. Ozonlaget vil, i henhold til beregninger, ha reparert seg selv i 2050 om alle landene oppfyller kravene i Montrealprotokollen.

Hvorfor benyttes disse ozonreduserende stoffene?

Grunnen til at KFK og haloner ble tatt i bruk var at de er lite reaktive, ikke giftige og meget godt egnet til de formålene som de var beregnet for. Disse stoffene ble i sin tid erstatninger for naturlige kuldemedier som blant annet karbondioksid (CO₂) og ammoniakk (NH₃). De syntetiske kuldemediene luktet ikke og hadde trykklasser som var markant lavere, enn ved bruk av naturlige kuldemedier. Nettopp pga. sin manglende evne til å reagere med andre stoffer kan de overleve transporten opp gjennom troposfæren til stratosfæren. I stratosfæren blir disse stoffene brutt ned av den intense og kortbølgede UV-strålingen som finnes i 30-40 km høyde, dvs høyt oppe der ozonlaget finnes. Når stoffene brytes ned frigjøres atomært klor og brom, og disse kan bryte ned ozonlaget.

HKFK erstatter på mange områder KFK. Det som kjennetegner disse stoffene er at de inneholder ett eller flere hydrogenatomer (H), noe som gjør dem mer reaktive og de brytes dermed lettere ned i troposfæren enn forgjengerne KFK’ene. En liten del kommer likevel opp i stratosfæren. Dette gjør at HKFK også vil fases ut av markedet i likhet med KFK.